Referat fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet

Dette dokumentet handler om inngåelser av ekteskap, skilsmisser, familiemønstre, fruktbarhet og husholdningsstrukturer i innvandrerbefolkningen i Norge. Velferdsstaten Norge har overtatt mye av den tradisjonelle familiens omsorgsfunksjoner. Innvandringen til Norge har også økt variasjonen i samlivsformer og levemåter. I mange land er det familien som driver velferd i form av pleing av unge, gamle og syke, pga at det finnes ingen velferdsordning.
I noen innvandrergrupper har slekten stor betydning i alle de valgen man må ta i løpet av livet, som f.eks. hvem man skale gifte seg med eller hvem man skal dele bostand med (bo sammen med). Det er store variasjoner i samlivsformer mellom de forskjellige befolkningsgruppene.
For befolkningsgrupper uten innvandrerbakgrunn er det blitt vanligere å innføre samboerskap enn giftemål (20-34 år, mer samboere enn det er gifte), mens i befolkningsgrupper med innvandrerbakgrunn er det derimot vanlig å gifte seg. Tall fra 2001 viser at det er flere innvandrere som gifter seg i Norge enn det er folk fra majoritetsbefolkningen. Så mye hver fjerde ekteskap ble inngått av innvandrere (dvs. 25% av Norges befolkning). Det er pga. at innvandrertrafikken har økt de siste årene, mindre fra majoritetsbefolkningen gifter seg og at innvandrere inngår heller ekteskap enn samboerskap.
Etterkommerne av innvandrere som er født i Norge gifter seg senere enn førstegenerasjons innvandrere, gjlder innvandrere spesielt fra Pakistan, Vietnam, Marokko og Tyrkia.
En statistikk fra perioden 1996-2001 viser ganske store variasjoner hvorhvidt innvandrere finner ektefelle i innland eller utland, det vil altså si at det varierer om f.eks. en tyrkisk kvinne finner ektefelle i Norge eller i andre land, som f.eks. hjemlandet - Tyrkia. Ekteskap mellom to innvandrere som kommer fra samme geografiske område/region, men fra et annet land har økt det siste tiåret.
Nærmere 90% av alle ekteskap (Norge) er opprettet mellom mann og kvinne fra majoritetsbakgrunn, men ekteskap mellom mann fra major.befolk. og kvinne fra utlandet har økt drastisk, over 30% økning, og ofte med kvinner fra ikke-vestlige land (Thailand, Russland, Polen, Baltikum etc.). Dette har en stor innvirkning på innvandrerstatistikken siden de fleste ekteparene bosetter seg i Norge Det gjelder stort sett damene også.
Hvis man slår sammen statistikken for samboer- og ekteskap (major.befolk.) mellom 18 og 23 år ble det statistisk sett 10,2%, vestlige innvandrere lå på 16% mens ikke-vestlige innvandrere hadde en andel på 18,6%. Samboerskap er mer vanlig for flertallsbefolk. enn ekteskap, mens det er motsatt i innvandrerbefolkningen der de fleste gifter seg når de inngår eller oppretter et parforhold.
Mange skilsmisser er ofte pga. ting som endret kjønnsrolle, økonomisk utrygghet og at ektefellene tilpasser seg nærmiljøet og samfunnet på forskjellige måter. I folkegrupper der det er inngått mange ekteskap kan man vente at lik andel ekteskap blir brutt i form av skilsmisse. Prosenten på skilte ektepar fra Pakistan, Irak og Bosnia Hercegovina, i motsetning til par der den ene har innvandrerbakgrunn og den andre er fra majoritetsbefolkningen. Dette skyldes at alle disse gruppene (pakistan - "rene" grupper) har høye andeler gifte par i forhold til par som inngår samboerskap.
Fruktbarhetsdata viser antall barn en kvinne føder og derfor også familiesammensetning. Norges kvinner ligger på toppen av fruktbarhetslisten i Europa med 1,8 barn pr. kvinne, mens innvandrerbefolkningen føder 2,4 barn pr. kvinne (1997/98). Fruktbarheten på innvandrere øker et par år etter at de har innvandret for så å synke igjen.
Forskjellen på husholdningsstørrelsene mellom innvandrerbefolkningen og majoritetsbefolkningen er langt større hos de forskjellige innvandrergruppene. Aleneboende menn/kvinner er oftere tilfelle hos folk med innvandrerbakgrunn fra Sverige, Afrika sør for Sahara, Irak etc., enn hos innvandrere fra innvandrergrupper der det er mer vanlig å gifte seg. Grunnen til det kan være kort tid i Norge og de har fluktbakgrunn.